Kommentar til artikkel i Samfunnsspeilet 4-5 om "Jakten på den moderne arbeider":
- 13 prosent "moderne arbeidere" er mange
I en interessant artikkel av Elisabeth Rønning i Samfunnsspeilet nr 4-5 2002 anslås at 13 prosent av arbeidsstyrken er moderne arbeidere. Det synes hun er lite – og at inntrykket av en stor utbredelse av fleksible arbeidsformer er blitt hypet opp i media av arbeidslivsforskere. Faktisk synes jeg at 13 prosent er et høyt tall – jeg ville ikke ha gjettet på at det var så høyt.
Av Willy Bakkeli / Senter for fjernarbeid 271102
I nr 4-5 Samfunnspeilet spør Elisabeth Rønning etter den ”moderne fleksible arbeider”. På basis av levekårsundersøkelsen fra 2000 prøver Rønning å finne ut hva som karakteriserer den moderne fleksible arbeider og hvor mange de er. Artikkelen er meget interessant og bør leses før denne kommentaren som er et forsøk på en diskusjon av hvor mange ”moderne arbeidere” det egentlig er. Artikkelen omhandler jo mye mer enn det. Så vidt jeg kan se har det vært få reaksjoner på denne artikkelen utover en presentasjon i Dagbladet.
For en som er interessert i temaet uten å være dypt forskningsfaglig engasjert, er det spennende at noen endelig prøver å kvantifisere/estimere et antall som arbeider fleksibelt i Norge. Det er nemlig ikke lett. På EU-nivå er det gjort en del slike undersøkelser. Norge er ikke med her, slik at kvantitative anslag i Norge har hittill vært mangelvare. Forskningen i Norge har i stor grad vært kvalitativt beskrivende der en har vært svært forsiktig med å kvantifisere.
13 prosent "moderne arbeidere"
Rønning sier blant annet at: - Det er viktig å være klar over at "moderne
arbeidere" bare representerer 13 prosent av alle ansatte. I overkant av en av
ti ansatte kjennetegnes av fire eller flere av de seks kriteriene for en moderne
arbeider. Selv synes jeg 13 prosent høres høyt ut. Antakelig har vi forskjellige
forestillinger av hva som er "høy" og "lav" prosentandel "moderne arbeidere" i
denne sammenhengen. Jeg vet for eksempel ikke hvor høy prosentandel "moderne arbeidere"
Rønning mener må til for at vi kan si at prosentandelen er høy. Det
går ikke fram av artikkelen.
Kvantifiseringen på 13 prosent oppfatter jeg som å være
utledet fra gruppe med fire eller flere indikatorer
av totalt seks på at de arbeider ”moderne” i forhold til det totalte antall
yrkesaktive i Norge (se
graf – kilde SSB – Samfunnspeilet 4-5). Dersom det stemmer synes jeg at
prosentandelen ”moderne arbeidere” er høy - det utgjør anslagsvis over 290.000
ansatte. Totalt antall yrkesaktive inne privat og offentlig sektor er i følge
SSB 2.278.000 (Tabell).
Det er mange grupper her der databaserte fleksible arbeidsformer
ikke er aktuelt i særlig grad. Se
graf antall yrkesaktive etter yrker basert på
kilde: SSB.
Ansatte i yrker som selv oppgir at de ikke ”er moderne arbeidere” dreier seg særlig om yrkesgrupper innen salg, service og omsorg, jordbruk, skogbruk, fiske, håndverkere, prosess og maskinoperatører, transportmedarbeidere, yrker uten krav til utdanning. Omtrentlig estimert vil dette omfatte ca 1.100.000 yrkesaktive. I stor grad er dette foreløpig overveiende praktiske konkrete yrker der arbeidet vanligvis er avhengig av å bli utført på bestemte fysiske steder. Dette utgjør faktisk ca halvparten av alle yrkesaktive. Den andre halvparten som da består av ledelsesyrker, høyere offentlige og private adminstrativt ansatte, politikere, sterkt økende grupper innen akademiske og høyskolebaserte yrker. Grovt anslått innenfor betraktningsrammene basert på seks foreslåtte indikatorer, vil yrker der en potensielt kan finne ”moderne arbeidere” omfatte omtrent halve arbeidsstyrken. Tar en da fortsatt utgangspunkt i betraktningsmåten, der en kommer fram til potensielt 13 prosent ”moderne arbeidere” i dagens arbeidsliv, vil en – det er nesten så en ikke tør si det – komme opp i potensielt 26 prosent ”moderne arbeidere”?
|
For å beskrive den ”moderne arbeider” foreslår Rønning seks kriterier som det kan lages en indeks av:
Rønning foreslår at en ansatt som tilfredstiller minst fire av kriteriene kan sies å være en moderne arbeider. I sin artikkel sier Røning: – I overkant av en av ti ansatte kjennetegnes av fire eller flere av de seks kriteriene for en moderne arbeider. – Når vi slår sammen flere indikatorer, får vi i større grad et bilde som vi kan kjenne igjen som en arketypisk moderne arbeider, slik forskning og media har framstilt ham. Typiske kjennetegn for en moderne arbeider er lengre arbeidsuker enn mindre ”moderne” arbeidere. Denne gruppen jobber gjennomsnittelig nesten en dag mer enn de som har færre av kjennetegnene på en moderne arbeider – henholdsvis 42 og 32 timers uke..
|
Tatt i betraktning hvor gjennomregulert og statisk arbeidsorganiseringen i Norge egentlig er, er det da et stort antall som fungerer som ”moderne arbeidere” innenfor tradisjonelle strukturer. Innenfor de faste strukturere blir disse arbeidsformene stadig mer utbredt etter hvert. Allerede i dag er "den moderne arbeider" integrert på mange arbeidsplasser. De tenker ikke så mye over om det er moderne eller ei..
Fortsatt er det slik at storparten av arbeidsstyrken har jobber der fleksible arbeidsformer ikke kan være aktuelle. Også svært mange bruker PC i dag – uten at de er fjernarbeidere eller moderne arbeidere. Å arbeide i prosjekt er ikke noe nytt som det blir slått fast i artikkelen.
Når alt kommer til alt. Har egentlig det gode forsøket i å kvantifisere ”den moderne arbeider" med ditto indikatorer gitt oss klarhet? Antakelig hjelper det litt, men heller ikke denne undersøkelsen kommer unna de store usikkerhetene i begrepsdannelsen og forståelsen, ikke minst blant de som har svart, når en skal beskrive ”den moderne arbeider”. En kan og stille spørsmål ved om de valgte indikatorene er de beste, eller tilstrekkelige. - Hva med mobilitet for eksempel? Jeg tror ikke at jakten på "den moderne arbeider" er over...